Velkommen til Riv Muren-kampanjen sin blogg.
Her vil vi legge ut informasjon om hva vi driver med, meninger og nyheter om muren og okkupasjonen.
søndag 20. januar 2008
søndag 3. juni 2007
Folkeprotest i Ram (13.05.06)
Rundt 1000 mennesker samlet seg i Ram (utkanten av Jerusalem) for å demonstrere mot muren som kveler byen. Demonstrasjonen ble raskt slått ned av tåregass.
I al-Ram (i utkanten av Jerusalem) bygges muren bokstavelig talt rundt byen på alle kanter. Byen er også omringet av to checkpointer og tre jødiske bosettinger. For ett år siden, før muren ble bygget, var Ram en driftig og oppegående by. Nå preges den av nedleggelse, arbeidsledighet og fraflytting.
Demonstrasjonen den 13. mai var en stor begivenhet. Det føltes som om hele byen samlet seg i protest. Demonstrasjonen begynte ved markedet i Ram og gikk mot 'Dahiet Chackpoint', noen hundre meter fra sentrum av byen. I folkemengden var kvinner og menn, gamle og unge. Skolekorpset i Ram var til stedet og spilte. Flere Palestinske parlamentarikere var til stede. En busslast av Israelske fredsaktivister fra Jerusalem og Tel Aviv kom også for å støtte demonstrasjonen. På andre siden av muren var det også samlet seg en stor gruppe Israelske fredsaktivister.
I fronten gikk byens imamer, lokale politikere og nasjonale politikere og Israelske fredsaktivister hånd i hånd. Et stort antall Israelske soldater stod og ventet femti meter nedenfor checkpointen, med hester, militærjeeper og hummere. Da demonstrantene nærmet seg soldatene, skjøt de mengder med tåregass rett inn i folkemengden. I panikk løp mange tilbake mot sentrum av Ram. Folk forsøkte å unngå tåregassen, men det var uunngåelig for de aller fleste. Noen Palestinere begynte å kaste stein mot soldatene.
Etter hvert kom flere av demonstrantene tilbake. Da brukte soldatene hester for å presse dem tilbake og splitte folkemengden på nytt. Noen søkte ly ved bensinstasjonen like ved. Her kastet soldatene fem "sjokkbomber" inn i folkemengden. Etterpå ble flere tilfeldige Palestinske gutter arrestert, beskyldt for å ha kastet stein.
De oppmøtte fikk ikke tid til de planlagte appellene på grunn av den tidlige nedslåingen av demonstrasjonen. Men etter demonstrasjonen ble de Israelske demonstrantene invitert til kommunehuset i Ram. Lokale politikere og representanter fra fredsorganisasjonen "Gush Shalom" holdt da appeller. De lokale politikerne i Ram takket for innsatsen og samarbeidet fra de Israelske demonstrantene. "We dont want no wall", var slagordene, og de oppmøtte var enige om at muren må rives for at en skal kunne se en fredelig fremtid.
I al-Ram (i utkanten av Jerusalem) bygges muren bokstavelig talt rundt byen på alle kanter. Byen er også omringet av to checkpointer og tre jødiske bosettinger. For ett år siden, før muren ble bygget, var Ram en driftig og oppegående by. Nå preges den av nedleggelse, arbeidsledighet og fraflytting.Demonstrasjonen den 13. mai var en stor begivenhet. Det føltes som om hele byen samlet seg i protest. Demonstrasjonen begynte ved markedet i Ram og gikk mot 'Dahiet Chackpoint', noen hundre meter fra sentrum av byen. I folkemengden var kvinner og menn, gamle og unge. Skolekorpset i Ram var til stedet og spilte. Flere Palestinske parlamentarikere var til stede. En busslast av Israelske fredsaktivister fra Jerusalem og Tel Aviv kom også for å støtte demonstrasjonen. På andre siden av muren var det også samlet seg en stor gruppe Israelske fredsaktivister.
I fronten gikk byens imamer, lokale politikere og nasjonale politikere og Israelske fredsaktivister hånd i hånd. Et stort antall Israelske soldater stod og ventet femti meter nedenfor checkpointen, med hester, militærjeeper og hummere. Da demonstrantene nærmet seg soldatene, skjøt de mengder med tåregass rett inn i folkemengden. I panikk løp mange tilbake mot sentrum av Ram. Folk forsøkte å unngå tåregassen, men det var uunngåelig for de aller fleste. Noen Palestinere begynte å kaste stein mot soldatene.
Etter hvert kom flere av demonstrantene tilbake. Da brukte soldatene hester for å presse dem tilbake og splitte folkemengden på nytt. Noen søkte ly ved bensinstasjonen like ved. Her kastet soldatene fem "sjokkbomber" inn i folkemengden. Etterpå ble flere tilfeldige Palestinske gutter arrestert, beskyldt for å ha kastet stein.
De oppmøtte fikk ikke tid til de planlagte appellene på grunn av den tidlige nedslåingen av demonstrasjonen. Men etter demonstrasjonen ble de Israelske demonstrantene invitert til kommunehuset i Ram. Lokale politikere og representanter fra fredsorganisasjonen "Gush Shalom" holdt da appeller. De lokale politikerne i Ram takket for innsatsen og samarbeidet fra de Israelske demonstrantene. "We dont want no wall", var slagordene, og de oppmøtte var enige om at muren må rives for at en skal kunne se en fredelig fremtid.
Tilsluttede organisasjoner
pr. 15.01.05 (i alfabetisk rekkefølge)
Attac Norge
AUF
Caritas Norge
Changemaker
Delta Internasjonalt
Den Palestinske Forening
Fagforbundet
Fellesutvalget for Palestina
FO
Forumforening i Oslo Arbeiderparti
Hamar Bispedømmeråd
Internasjonale Sosialister
Kirkens Nødhjelp
Kristiansand SV - info
Landsorganisasjonen (LO)
Norges Fredslag
Norges Fredsråd
Norges KFUK-KFUM
Norsk Arbeidsmannsforbund avd. 8 - Midt Norge
Norsk Folkehjelp
Oslo Bispedømmeråd
Oslo Byforum
Oslo Bygningsarbeiderforening
Oslo Fylkeslag av Human-Etisk Forbund
Oslo Fylkeslag av Skolenes Landsforbund
Oslo Grafiske Fagforening
Palestinakomiteen
Rød Valgallianse
Rød Ungdom
Sosiale Institusjoners Fagforening avd. 701 av Fagforbundet
Sosialistisk Ungdom
Sosialistisk Venstreparti
Tømrer og Snekkernes fagforening
Ungdom For Fritt Palestina
Utdanningsforbundet
Unge Venstre
Vennenes samfunn Kvekerne
Attac Norge
AUF
Caritas Norge
Changemaker
Delta Internasjonalt
Den Palestinske Forening
Fagforbundet
Fellesutvalget for Palestina
FO
Forumforening i Oslo Arbeiderparti
Hamar Bispedømmeråd
Internasjonale Sosialister
Kirkens Nødhjelp
Kristiansand SV - info
Landsorganisasjonen (LO)
Norges Fredslag
Norges Fredsråd
Norges KFUK-KFUM
Norsk Arbeidsmannsforbund avd. 8 - Midt Norge
Norsk Folkehjelp
Oslo Bispedømmeråd
Oslo Byforum
Oslo Bygningsarbeiderforening
Oslo Fylkeslag av Human-Etisk Forbund
Oslo Fylkeslag av Skolenes Landsforbund
Oslo Grafiske Fagforening
Palestinakomiteen
Rød Valgallianse
Rød Ungdom
Sosiale Institusjoners Fagforening avd. 701 av Fagforbundet
Sosialistisk Ungdom
Sosialistisk Venstreparti
Tømrer og Snekkernes fagforening
Ungdom For Fritt Palestina
Utdanningsforbundet
Unge Venstre
Vennenes samfunn Kvekerne
Kampanjens plattform
Muren strider imot Menneskerettighetskonvensjonen og Folkeretten
Riv Muren-kampanjens mål:
a. Byggingen av muren må stanses
b. Muren som er allerede bygd må rives ned
c. Konfiskert jord må leveres tilbake til sine eiere, og
d. Kompensasjon må betales til de som har fått sin jord og sine eiendommer ødelagt eller beslaglagt
Riv Muren-kampanjen slutter seg til FNs generalforsamling sin resolusjon fra 21.10.03som "fordømmer Israels bygging av muren på Vestbredden, fordømmer palestinske selvmordsangrep, angrepet på amerikanere i Gaza samt drap utført av Israel på palestinere i de okkuperte områdene.
Riv Muren-kampanjen vil arbeide med fredelige midler og aksjoner for å spre informasjon i det norske samfunnet om murens konsekvenser for de berørte.
Riv Muren-kampanjen vil arbeide for at Norge skal bli en pådriver for å rive muren.
Riv Muren-kampanjen har nær kontakt med palestinske, israelske og internasjonale nettverk som arbeider mot muren.
Riv Muren-kampanjens mål:
a. Byggingen av muren må stanses
b. Muren som er allerede bygd må rives ned
c. Konfiskert jord må leveres tilbake til sine eiere, og
d. Kompensasjon må betales til de som har fått sin jord og sine eiendommer ødelagt eller beslaglagt
Riv Muren-kampanjen slutter seg til FNs generalforsamling sin resolusjon fra 21.10.03som "fordømmer Israels bygging av muren på Vestbredden, fordømmer palestinske selvmordsangrep, angrepet på amerikanere i Gaza samt drap utført av Israel på palestinere i de okkuperte områdene.
Riv Muren-kampanjen vil arbeide med fredelige midler og aksjoner for å spre informasjon i det norske samfunnet om murens konsekvenser for de berørte.
Riv Muren-kampanjen vil arbeide for at Norge skal bli en pådriver for å rive muren.
Riv Muren-kampanjen har nær kontakt med palestinske, israelske og internasjonale nettverk som arbeider mot muren.
Aparhteidmurens ofre
14 år gamle Uday Mofeed og 15 år gamle Jamal Jaber ble drept av israelske okkupasjonstyrker 4. mai under en demonstrasjon mot Israels mur i Beit Liqya på Vestbredden. Mens det internasjonale samfunnet snakker om imaginære fredsforhandlinger kjemper palestinerne for retten til sin jord, sine hjem og sine liv. Guttenes død var ikke verdt spalteplass i norske medier. Drapene på de to ungguttene betyr at seks palestinere nå er drept i Ramallahdistriktet i demonstrasjoner mot Muren. Utallige er blitt såret.
Beit Liqya ligger vest for Ramallah og har om lag 8000 innbyggere. Landsbyen er hardt ramma av Muren som stenger innbyggerne inne fra tre sider. Store olivenlunder er ødelagt og 2350 mål med fruktbar jord blir i realiteten annektert av Israel som følge av Muren. Innbyggerne i Beit Liqya ser på dette som en fortsettelse av Israels kolonisering og etniske rensing. Ved staten Israels opprettelse i 1948 ble 2000 mål av landsbyens jord stjålet og etter okkupasjonen av Vestbredden og Gazastripa i 1967 ble ytterligere 1000 mål tatt til oppføringen av bosetterkolonien Mevo Horon.
Landsbyen er bare et av utallige eksempler på hvilke konsekvenser Murens bantustanisering av Vestbredden har. Landsbyen Addoud har fått konfiskert 6000 mål jord, som blant annet inkluderer de historiske ruinene av den 1500 år gamle kirken Hellige Barbara. Stedet ble delvis ødelagt under israelske angrep i 2002, men var under restaurering. Mellom Qalandia og Ramallah bygges Muren midt i hovedveien og lammer varetransport og skaper enorme problemer. Palestinsk Øst Jerusalem isoleres fra resten av Vestbredden.
Hundrevis av lokalsamfunn isoleres i ghettoer med sterk begrenset bevegelsesfrihet og adgang på marked og arbeid. Arbeidsløsheten er enorm. Ut ifra israelske strategiske vurderinger deles Vestbredden opp i adskilte bantustans og sementerer Israels apartheidregime i de okkuperte områdene. Den sørafrikanske folkerettsprofessoren John Dugard, FNs spesialrapportør brukte beskrivelsen ”et apartheidregime.. verre enn det som eksisterte i Sør-Afrika.” (Dagsavisen 25.08.04).
At Muren er direkte folkerettstridig er udiskutabelt. Den internasjonale domstolen i Haag slo dette klinkende klart i sin uttalelse 9. juni i fjor og et overveldende flertall i FNs Generalforsamling krevde at Israel måtte rive Muren i henhold til domstolens uttalelse. Domstolen slo også klart fast at Israels rett til selvforsvar ikke kan forsvare byggingen av Muren og at FN bør vurdere hvilke ytterligere tiltak som skal gjennomføres for å hindre byggingen.
Norge bør følge denne oppfordringen og ta til orde for internasjonale sanksjoner mot Israel så lenge landet fortsetter å bryte folkeretten. Uavhengig av gjennomslag internasjonalt kan vi gjennomføre en norsk våpenboikott og –embargo av den israelske okkupasjonsmakten. I likhet med det tidligere sørafrikanske regimet har vi her å gjøre med en stat som bryter internasjonal lov, driver rasistisk undertrykking av et annet folk og møter sivil motstand med likvideringer, barn som voksne. Lærdommen fra kampen mot apartheid i Sør-Afrika er at internasjonalt press og folkelig motstand kan endre historien.
Lars Klottrup Berge
Ungdom For Fritt Palestina
2005
Beit Liqya ligger vest for Ramallah og har om lag 8000 innbyggere. Landsbyen er hardt ramma av Muren som stenger innbyggerne inne fra tre sider. Store olivenlunder er ødelagt og 2350 mål med fruktbar jord blir i realiteten annektert av Israel som følge av Muren. Innbyggerne i Beit Liqya ser på dette som en fortsettelse av Israels kolonisering og etniske rensing. Ved staten Israels opprettelse i 1948 ble 2000 mål av landsbyens jord stjålet og etter okkupasjonen av Vestbredden og Gazastripa i 1967 ble ytterligere 1000 mål tatt til oppføringen av bosetterkolonien Mevo Horon.
Landsbyen er bare et av utallige eksempler på hvilke konsekvenser Murens bantustanisering av Vestbredden har. Landsbyen Addoud har fått konfiskert 6000 mål jord, som blant annet inkluderer de historiske ruinene av den 1500 år gamle kirken Hellige Barbara. Stedet ble delvis ødelagt under israelske angrep i 2002, men var under restaurering. Mellom Qalandia og Ramallah bygges Muren midt i hovedveien og lammer varetransport og skaper enorme problemer. Palestinsk Øst Jerusalem isoleres fra resten av Vestbredden.
Hundrevis av lokalsamfunn isoleres i ghettoer med sterk begrenset bevegelsesfrihet og adgang på marked og arbeid. Arbeidsløsheten er enorm. Ut ifra israelske strategiske vurderinger deles Vestbredden opp i adskilte bantustans og sementerer Israels apartheidregime i de okkuperte områdene. Den sørafrikanske folkerettsprofessoren John Dugard, FNs spesialrapportør brukte beskrivelsen ”et apartheidregime.. verre enn det som eksisterte i Sør-Afrika.” (Dagsavisen 25.08.04).
At Muren er direkte folkerettstridig er udiskutabelt. Den internasjonale domstolen i Haag slo dette klinkende klart i sin uttalelse 9. juni i fjor og et overveldende flertall i FNs Generalforsamling krevde at Israel måtte rive Muren i henhold til domstolens uttalelse. Domstolen slo også klart fast at Israels rett til selvforsvar ikke kan forsvare byggingen av Muren og at FN bør vurdere hvilke ytterligere tiltak som skal gjennomføres for å hindre byggingen.
Norge bør følge denne oppfordringen og ta til orde for internasjonale sanksjoner mot Israel så lenge landet fortsetter å bryte folkeretten. Uavhengig av gjennomslag internasjonalt kan vi gjennomføre en norsk våpenboikott og –embargo av den israelske okkupasjonsmakten. I likhet med det tidligere sørafrikanske regimet har vi her å gjøre med en stat som bryter internasjonal lov, driver rasistisk undertrykking av et annet folk og møter sivil motstand med likvideringer, barn som voksne. Lærdommen fra kampen mot apartheid i Sør-Afrika er at internasjonalt press og folkelig motstand kan endre historien.
Lars Klottrup Berge
Ungdom For Fritt Palestina
2005
Klargjøring for transfer:
Al-Nu’Aman - en landsby dømt til utslettelse
Al-Nu’aman, en liten palestinsk landsby beliggende innenfor grensene til det annekterte Øst-Jerusalem, er i ferd med å ødelegges for å gjøre plass til en ny israelsk bosetting kalt Har Homa B.
Buldozere har vært i arbeid sent og tidlig, og det synes nå klart at innbyggernes fordrivelse er nært forestående. De vil snart bli tvunget til å flytte fra sine forfedres land. Dette kunne vi beskue da vi den 16. september 2004 besøkte landsbyen.
Al-Nu’aman ligger innenfor Jerusalems bygrenser, i den sørlige enden, noen få hundre meter øst for en stor israelsk bosetterkoloni kalt Har Homa, bygget lenge etter at Osloavtalen ble undertegnet. Den lille palestinske landsbyen virker å være dømt til ødeleggelse, og i dens sted er planlagt en ny israelsk bosetting kalt Har Homa B, et massivt byggeprosjekt med over 5000 leiligheter.
Tiltakene som har vært satt i verk overfor landsbyens innbyggere kan nå synes å ha vært del av en illevarslende plan. Siden utbruddet av den andre intifadaen september 2000, har alle veier inn til landsbyen blitt sperret av, og folk har vært nektet adgang til landsbyen. Senere ble innbyggerne informert av den israelske hæren om at den mye omtalte muren (det såkalte ”sikkerhetsgjerdet”) ville bli bygget rundt byen på sørsiden, og således avskjære den fra Vestbredden og isolere den totalt.
Dette blir nå virkelighet. I løpet av høsten bygges muren ferdig. Landsbyens innbyggere er dermed forhindret fra å nå sine arbeidsplasser og sine skoler. I mai ødela buldozere hovedvannledninga inn til landsbyen, som nå må besørge forsyninga med en provisorisk vannslange. Lansbybeboernes grunnleggende infrastruktur og eksistensgrunnlag er ødelagt. Hvis ikke det skjer noe i positiv retning i nær framtid vil innbyggrene tvinges til å flytte ”frivillig”.
Som denne virkeligheten viser, er muren som Israel hevder å bygge av ”sikkerhetsgrunner”, et effektivt virkemiddel for fordrivelse. Palestinernes grunnleggende rettigheter til et levebrød, retten til fri ferdsel, til utdanning og helse, blir systematisk brutt. Ikke bare med maskingevær, tanks og kampfly, men med Caterpillar Buldozere og Fiat traktorer. Al-Nu’Aman synes å bli blant de landsbyer hvor innbyggerne rett og slett tvinges til å flytte. Det palestinske flyktningeproblemet gjenskapes i de okkuperte områdene, under dekke av ”Israels sikkerhet”.
Byråkratiske mekanismer for fordrivelse.
Etter krigen i 1967, som et klart brudd på internasjonal rett og uten det internasjonale samfunns anerkjennelse, annekterte Israel Øst-Jerusalem og innlemmet 70 kvadratkilometer bak Jerusalems nye bygrenser. Dette inkluderte ikke bare det Øst-Jerusalem som hadde vært under jordansk styre, men i tillegg 64 kvadratkilometer som hadde tilhørt 28 landsbyer på Vestbredden. Disse områdene ble nå lagt under israelsk lov.
Til forskjell fra de fleste innbyggerne i de annekterte landsbyene, som ble registrert av Israelske myndigheter som innbyggere av Jerusalem (men ikke som statsborgere i Israel), fikk innbyggerne i Al-Nu’aman identitetspapirer hvor de fikk status som innbyggere av det okkuperte Vestbredden. Dette skapte en juridisk situasjon som hentet ut av Kafka. Al- Nu’Amans innbyggere og deres eiendom hørte inn under ulike rettssystemer og administrasjoner. Husene og eiendommen under det annekterte Jerusalem, innbyggerne under militærstyret i de okkuperte områdene.
I 1992 kunne dermed dermed Israel klassifisere landsbyens område som ”grønt område”, områder som ikke kan utvikles og utbygges fordi det skal være et naturreservat. Slik kunne lokalbefolkningen kveles, ved å hindre dem fra å kunne bygge nye hus. Samtidig nektet myndighetene i Jerusalem å sørge for utbygging av basistjenester som vann og kloakk. Etter september 2000 har som nevnt alle veier mellom landsbyen og Jerusalem vært avstengt.
Det som kunne se ut som en juridisk merkverdighet har blitt brutal hverdag for landsbyens innbyggere. Selv om de bor på land annektert av Israel, hører de i praksis til Vestbredden for alle livets formål. Innbyggerne har vært henvist til Vestbredden for arbeid og skolegang.
Da vi besøkte de okkuperte palestinske områdene i september 2004 var det ikke mulig å besøke selve Al-Nu’Aman. Ingen veier leder lenger inn til byen, andre enn de anleggsveiene som brukes for å bygge muren samt en ny ”bypass road” eksklusivt for israelske bosettere, som til sammen vil skille Al-Nu’Aman fra Vestbredden. Blir en tatt i å kjøre på anleggsveiene venter fengsel og bilen blir konfiskert kunne vår guide fra Applied Research Institute – Jerusalem (ARIJ) fortelle oss. Vi stod på en høyde i nabolandsbyen og så over på Al-Nu’Aman. Skolebarna på vei hjem fra skolen måtte ta fatt på veien hjem over de raserte jordbruksområdene, hvor de snart vil bli møtt av både muren og en motorvei som vil skille hjem fra skole.
Det er landet Israel vil ha, uten dets innbyggere. For Israel er den eneste feilen med deres plan at innbyggerne fortsatt bor i sin landsby og at de holder fast på sitt land. Ved å bygge den folkerettstridige muren søker de nå å rette opp denne feilen, og oppnå sitt langsiktige mål: Å bli kvitt innbyggerne i Al-Nu’aman.
Lars Klottrup Berge – Ungdom for Fritt Palestina
Martin Holter – Fellesutvalget for Palestina
Al-Nu’aman, en liten palestinsk landsby beliggende innenfor grensene til det annekterte Øst-Jerusalem, er i ferd med å ødelegges for å gjøre plass til en ny israelsk bosetting kalt Har Homa B.
Buldozere har vært i arbeid sent og tidlig, og det synes nå klart at innbyggernes fordrivelse er nært forestående. De vil snart bli tvunget til å flytte fra sine forfedres land. Dette kunne vi beskue da vi den 16. september 2004 besøkte landsbyen.
Al-Nu’aman ligger innenfor Jerusalems bygrenser, i den sørlige enden, noen få hundre meter øst for en stor israelsk bosetterkoloni kalt Har Homa, bygget lenge etter at Osloavtalen ble undertegnet. Den lille palestinske landsbyen virker å være dømt til ødeleggelse, og i dens sted er planlagt en ny israelsk bosetting kalt Har Homa B, et massivt byggeprosjekt med over 5000 leiligheter.
Tiltakene som har vært satt i verk overfor landsbyens innbyggere kan nå synes å ha vært del av en illevarslende plan. Siden utbruddet av den andre intifadaen september 2000, har alle veier inn til landsbyen blitt sperret av, og folk har vært nektet adgang til landsbyen. Senere ble innbyggerne informert av den israelske hæren om at den mye omtalte muren (det såkalte ”sikkerhetsgjerdet”) ville bli bygget rundt byen på sørsiden, og således avskjære den fra Vestbredden og isolere den totalt.
Dette blir nå virkelighet. I løpet av høsten bygges muren ferdig. Landsbyens innbyggere er dermed forhindret fra å nå sine arbeidsplasser og sine skoler. I mai ødela buldozere hovedvannledninga inn til landsbyen, som nå må besørge forsyninga med en provisorisk vannslange. Lansbybeboernes grunnleggende infrastruktur og eksistensgrunnlag er ødelagt. Hvis ikke det skjer noe i positiv retning i nær framtid vil innbyggrene tvinges til å flytte ”frivillig”.
Som denne virkeligheten viser, er muren som Israel hevder å bygge av ”sikkerhetsgrunner”, et effektivt virkemiddel for fordrivelse. Palestinernes grunnleggende rettigheter til et levebrød, retten til fri ferdsel, til utdanning og helse, blir systematisk brutt. Ikke bare med maskingevær, tanks og kampfly, men med Caterpillar Buldozere og Fiat traktorer. Al-Nu’Aman synes å bli blant de landsbyer hvor innbyggerne rett og slett tvinges til å flytte. Det palestinske flyktningeproblemet gjenskapes i de okkuperte områdene, under dekke av ”Israels sikkerhet”.
Byråkratiske mekanismer for fordrivelse.
Etter krigen i 1967, som et klart brudd på internasjonal rett og uten det internasjonale samfunns anerkjennelse, annekterte Israel Øst-Jerusalem og innlemmet 70 kvadratkilometer bak Jerusalems nye bygrenser. Dette inkluderte ikke bare det Øst-Jerusalem som hadde vært under jordansk styre, men i tillegg 64 kvadratkilometer som hadde tilhørt 28 landsbyer på Vestbredden. Disse områdene ble nå lagt under israelsk lov.
Til forskjell fra de fleste innbyggerne i de annekterte landsbyene, som ble registrert av Israelske myndigheter som innbyggere av Jerusalem (men ikke som statsborgere i Israel), fikk innbyggerne i Al-Nu’aman identitetspapirer hvor de fikk status som innbyggere av det okkuperte Vestbredden. Dette skapte en juridisk situasjon som hentet ut av Kafka. Al- Nu’Amans innbyggere og deres eiendom hørte inn under ulike rettssystemer og administrasjoner. Husene og eiendommen under det annekterte Jerusalem, innbyggerne under militærstyret i de okkuperte områdene.
I 1992 kunne dermed dermed Israel klassifisere landsbyens område som ”grønt område”, områder som ikke kan utvikles og utbygges fordi det skal være et naturreservat. Slik kunne lokalbefolkningen kveles, ved å hindre dem fra å kunne bygge nye hus. Samtidig nektet myndighetene i Jerusalem å sørge for utbygging av basistjenester som vann og kloakk. Etter september 2000 har som nevnt alle veier mellom landsbyen og Jerusalem vært avstengt.
Det som kunne se ut som en juridisk merkverdighet har blitt brutal hverdag for landsbyens innbyggere. Selv om de bor på land annektert av Israel, hører de i praksis til Vestbredden for alle livets formål. Innbyggerne har vært henvist til Vestbredden for arbeid og skolegang.
Da vi besøkte de okkuperte palestinske områdene i september 2004 var det ikke mulig å besøke selve Al-Nu’Aman. Ingen veier leder lenger inn til byen, andre enn de anleggsveiene som brukes for å bygge muren samt en ny ”bypass road” eksklusivt for israelske bosettere, som til sammen vil skille Al-Nu’Aman fra Vestbredden. Blir en tatt i å kjøre på anleggsveiene venter fengsel og bilen blir konfiskert kunne vår guide fra Applied Research Institute – Jerusalem (ARIJ) fortelle oss. Vi stod på en høyde i nabolandsbyen og så over på Al-Nu’Aman. Skolebarna på vei hjem fra skolen måtte ta fatt på veien hjem over de raserte jordbruksområdene, hvor de snart vil bli møtt av både muren og en motorvei som vil skille hjem fra skole.
Det er landet Israel vil ha, uten dets innbyggere. For Israel er den eneste feilen med deres plan at innbyggerne fortsatt bor i sin landsby og at de holder fast på sitt land. Ved å bygge den folkerettstridige muren søker de nå å rette opp denne feilen, og oppnå sitt langsiktige mål: Å bli kvitt innbyggerne i Al-Nu’aman.
Lars Klottrup Berge – Ungdom for Fritt Palestina
Martin Holter – Fellesutvalget for Palestina
Abonner på:
Innlegg (Atom)