Muren strider imot Menneskerettighetskonvensjonen og Folkeretten
Riv Muren-kampanjens mål:
a. Byggingen av muren må stanses
b. Muren som er allerede bygd må rives ned
c. Konfiskert jord må leveres tilbake til sine eiere, og
d. Kompensasjon må betales til de som har fått sin jord og sine eiendommer ødelagt eller beslaglagt
Riv Muren-kampanjen slutter seg til FNs generalforsamling sin resolusjon fra 21.10.03som "fordømmer Israels bygging av muren på Vestbredden, fordømmer palestinske selvmordsangrep, angrepet på amerikanere i Gaza samt drap utført av Israel på palestinere i de okkuperte områdene.
Riv Muren-kampanjen vil arbeide med fredelige midler og aksjoner for å spre informasjon i det norske samfunnet om murens konsekvenser for de berørte.
Riv Muren-kampanjen vil arbeide for at Norge skal bli en pådriver for å rive muren.
Riv Muren-kampanjen har nær kontakt med palestinske, israelske og internasjonale nettverk som arbeider mot muren.
søndag 3. juni 2007
Aparhteidmurens ofre
14 år gamle Uday Mofeed og 15 år gamle Jamal Jaber ble drept av israelske okkupasjonstyrker 4. mai under en demonstrasjon mot Israels mur i Beit Liqya på Vestbredden. Mens det internasjonale samfunnet snakker om imaginære fredsforhandlinger kjemper palestinerne for retten til sin jord, sine hjem og sine liv. Guttenes død var ikke verdt spalteplass i norske medier. Drapene på de to ungguttene betyr at seks palestinere nå er drept i Ramallahdistriktet i demonstrasjoner mot Muren. Utallige er blitt såret.
Beit Liqya ligger vest for Ramallah og har om lag 8000 innbyggere. Landsbyen er hardt ramma av Muren som stenger innbyggerne inne fra tre sider. Store olivenlunder er ødelagt og 2350 mål med fruktbar jord blir i realiteten annektert av Israel som følge av Muren. Innbyggerne i Beit Liqya ser på dette som en fortsettelse av Israels kolonisering og etniske rensing. Ved staten Israels opprettelse i 1948 ble 2000 mål av landsbyens jord stjålet og etter okkupasjonen av Vestbredden og Gazastripa i 1967 ble ytterligere 1000 mål tatt til oppføringen av bosetterkolonien Mevo Horon.
Landsbyen er bare et av utallige eksempler på hvilke konsekvenser Murens bantustanisering av Vestbredden har. Landsbyen Addoud har fått konfiskert 6000 mål jord, som blant annet inkluderer de historiske ruinene av den 1500 år gamle kirken Hellige Barbara. Stedet ble delvis ødelagt under israelske angrep i 2002, men var under restaurering. Mellom Qalandia og Ramallah bygges Muren midt i hovedveien og lammer varetransport og skaper enorme problemer. Palestinsk Øst Jerusalem isoleres fra resten av Vestbredden.
Hundrevis av lokalsamfunn isoleres i ghettoer med sterk begrenset bevegelsesfrihet og adgang på marked og arbeid. Arbeidsløsheten er enorm. Ut ifra israelske strategiske vurderinger deles Vestbredden opp i adskilte bantustans og sementerer Israels apartheidregime i de okkuperte områdene. Den sørafrikanske folkerettsprofessoren John Dugard, FNs spesialrapportør brukte beskrivelsen ”et apartheidregime.. verre enn det som eksisterte i Sør-Afrika.” (Dagsavisen 25.08.04).
At Muren er direkte folkerettstridig er udiskutabelt. Den internasjonale domstolen i Haag slo dette klinkende klart i sin uttalelse 9. juni i fjor og et overveldende flertall i FNs Generalforsamling krevde at Israel måtte rive Muren i henhold til domstolens uttalelse. Domstolen slo også klart fast at Israels rett til selvforsvar ikke kan forsvare byggingen av Muren og at FN bør vurdere hvilke ytterligere tiltak som skal gjennomføres for å hindre byggingen.
Norge bør følge denne oppfordringen og ta til orde for internasjonale sanksjoner mot Israel så lenge landet fortsetter å bryte folkeretten. Uavhengig av gjennomslag internasjonalt kan vi gjennomføre en norsk våpenboikott og –embargo av den israelske okkupasjonsmakten. I likhet med det tidligere sørafrikanske regimet har vi her å gjøre med en stat som bryter internasjonal lov, driver rasistisk undertrykking av et annet folk og møter sivil motstand med likvideringer, barn som voksne. Lærdommen fra kampen mot apartheid i Sør-Afrika er at internasjonalt press og folkelig motstand kan endre historien.
Lars Klottrup Berge
Ungdom For Fritt Palestina
2005
Beit Liqya ligger vest for Ramallah og har om lag 8000 innbyggere. Landsbyen er hardt ramma av Muren som stenger innbyggerne inne fra tre sider. Store olivenlunder er ødelagt og 2350 mål med fruktbar jord blir i realiteten annektert av Israel som følge av Muren. Innbyggerne i Beit Liqya ser på dette som en fortsettelse av Israels kolonisering og etniske rensing. Ved staten Israels opprettelse i 1948 ble 2000 mål av landsbyens jord stjålet og etter okkupasjonen av Vestbredden og Gazastripa i 1967 ble ytterligere 1000 mål tatt til oppføringen av bosetterkolonien Mevo Horon.
Landsbyen er bare et av utallige eksempler på hvilke konsekvenser Murens bantustanisering av Vestbredden har. Landsbyen Addoud har fått konfiskert 6000 mål jord, som blant annet inkluderer de historiske ruinene av den 1500 år gamle kirken Hellige Barbara. Stedet ble delvis ødelagt under israelske angrep i 2002, men var under restaurering. Mellom Qalandia og Ramallah bygges Muren midt i hovedveien og lammer varetransport og skaper enorme problemer. Palestinsk Øst Jerusalem isoleres fra resten av Vestbredden.
Hundrevis av lokalsamfunn isoleres i ghettoer med sterk begrenset bevegelsesfrihet og adgang på marked og arbeid. Arbeidsløsheten er enorm. Ut ifra israelske strategiske vurderinger deles Vestbredden opp i adskilte bantustans og sementerer Israels apartheidregime i de okkuperte områdene. Den sørafrikanske folkerettsprofessoren John Dugard, FNs spesialrapportør brukte beskrivelsen ”et apartheidregime.. verre enn det som eksisterte i Sør-Afrika.” (Dagsavisen 25.08.04).
At Muren er direkte folkerettstridig er udiskutabelt. Den internasjonale domstolen i Haag slo dette klinkende klart i sin uttalelse 9. juni i fjor og et overveldende flertall i FNs Generalforsamling krevde at Israel måtte rive Muren i henhold til domstolens uttalelse. Domstolen slo også klart fast at Israels rett til selvforsvar ikke kan forsvare byggingen av Muren og at FN bør vurdere hvilke ytterligere tiltak som skal gjennomføres for å hindre byggingen.
Norge bør følge denne oppfordringen og ta til orde for internasjonale sanksjoner mot Israel så lenge landet fortsetter å bryte folkeretten. Uavhengig av gjennomslag internasjonalt kan vi gjennomføre en norsk våpenboikott og –embargo av den israelske okkupasjonsmakten. I likhet med det tidligere sørafrikanske regimet har vi her å gjøre med en stat som bryter internasjonal lov, driver rasistisk undertrykking av et annet folk og møter sivil motstand med likvideringer, barn som voksne. Lærdommen fra kampen mot apartheid i Sør-Afrika er at internasjonalt press og folkelig motstand kan endre historien.
Lars Klottrup Berge
Ungdom For Fritt Palestina
2005
Klargjøring for transfer:
Al-Nu’Aman - en landsby dømt til utslettelse
Al-Nu’aman, en liten palestinsk landsby beliggende innenfor grensene til det annekterte Øst-Jerusalem, er i ferd med å ødelegges for å gjøre plass til en ny israelsk bosetting kalt Har Homa B.
Buldozere har vært i arbeid sent og tidlig, og det synes nå klart at innbyggernes fordrivelse er nært forestående. De vil snart bli tvunget til å flytte fra sine forfedres land. Dette kunne vi beskue da vi den 16. september 2004 besøkte landsbyen.
Al-Nu’aman ligger innenfor Jerusalems bygrenser, i den sørlige enden, noen få hundre meter øst for en stor israelsk bosetterkoloni kalt Har Homa, bygget lenge etter at Osloavtalen ble undertegnet. Den lille palestinske landsbyen virker å være dømt til ødeleggelse, og i dens sted er planlagt en ny israelsk bosetting kalt Har Homa B, et massivt byggeprosjekt med over 5000 leiligheter.
Tiltakene som har vært satt i verk overfor landsbyens innbyggere kan nå synes å ha vært del av en illevarslende plan. Siden utbruddet av den andre intifadaen september 2000, har alle veier inn til landsbyen blitt sperret av, og folk har vært nektet adgang til landsbyen. Senere ble innbyggerne informert av den israelske hæren om at den mye omtalte muren (det såkalte ”sikkerhetsgjerdet”) ville bli bygget rundt byen på sørsiden, og således avskjære den fra Vestbredden og isolere den totalt.
Dette blir nå virkelighet. I løpet av høsten bygges muren ferdig. Landsbyens innbyggere er dermed forhindret fra å nå sine arbeidsplasser og sine skoler. I mai ødela buldozere hovedvannledninga inn til landsbyen, som nå må besørge forsyninga med en provisorisk vannslange. Lansbybeboernes grunnleggende infrastruktur og eksistensgrunnlag er ødelagt. Hvis ikke det skjer noe i positiv retning i nær framtid vil innbyggrene tvinges til å flytte ”frivillig”.
Som denne virkeligheten viser, er muren som Israel hevder å bygge av ”sikkerhetsgrunner”, et effektivt virkemiddel for fordrivelse. Palestinernes grunnleggende rettigheter til et levebrød, retten til fri ferdsel, til utdanning og helse, blir systematisk brutt. Ikke bare med maskingevær, tanks og kampfly, men med Caterpillar Buldozere og Fiat traktorer. Al-Nu’Aman synes å bli blant de landsbyer hvor innbyggerne rett og slett tvinges til å flytte. Det palestinske flyktningeproblemet gjenskapes i de okkuperte områdene, under dekke av ”Israels sikkerhet”.
Byråkratiske mekanismer for fordrivelse.
Etter krigen i 1967, som et klart brudd på internasjonal rett og uten det internasjonale samfunns anerkjennelse, annekterte Israel Øst-Jerusalem og innlemmet 70 kvadratkilometer bak Jerusalems nye bygrenser. Dette inkluderte ikke bare det Øst-Jerusalem som hadde vært under jordansk styre, men i tillegg 64 kvadratkilometer som hadde tilhørt 28 landsbyer på Vestbredden. Disse områdene ble nå lagt under israelsk lov.
Til forskjell fra de fleste innbyggerne i de annekterte landsbyene, som ble registrert av Israelske myndigheter som innbyggere av Jerusalem (men ikke som statsborgere i Israel), fikk innbyggerne i Al-Nu’aman identitetspapirer hvor de fikk status som innbyggere av det okkuperte Vestbredden. Dette skapte en juridisk situasjon som hentet ut av Kafka. Al- Nu’Amans innbyggere og deres eiendom hørte inn under ulike rettssystemer og administrasjoner. Husene og eiendommen under det annekterte Jerusalem, innbyggerne under militærstyret i de okkuperte områdene.
I 1992 kunne dermed dermed Israel klassifisere landsbyens område som ”grønt område”, områder som ikke kan utvikles og utbygges fordi det skal være et naturreservat. Slik kunne lokalbefolkningen kveles, ved å hindre dem fra å kunne bygge nye hus. Samtidig nektet myndighetene i Jerusalem å sørge for utbygging av basistjenester som vann og kloakk. Etter september 2000 har som nevnt alle veier mellom landsbyen og Jerusalem vært avstengt.
Det som kunne se ut som en juridisk merkverdighet har blitt brutal hverdag for landsbyens innbyggere. Selv om de bor på land annektert av Israel, hører de i praksis til Vestbredden for alle livets formål. Innbyggerne har vært henvist til Vestbredden for arbeid og skolegang.
Da vi besøkte de okkuperte palestinske områdene i september 2004 var det ikke mulig å besøke selve Al-Nu’Aman. Ingen veier leder lenger inn til byen, andre enn de anleggsveiene som brukes for å bygge muren samt en ny ”bypass road” eksklusivt for israelske bosettere, som til sammen vil skille Al-Nu’Aman fra Vestbredden. Blir en tatt i å kjøre på anleggsveiene venter fengsel og bilen blir konfiskert kunne vår guide fra Applied Research Institute – Jerusalem (ARIJ) fortelle oss. Vi stod på en høyde i nabolandsbyen og så over på Al-Nu’Aman. Skolebarna på vei hjem fra skolen måtte ta fatt på veien hjem over de raserte jordbruksområdene, hvor de snart vil bli møtt av både muren og en motorvei som vil skille hjem fra skole.
Det er landet Israel vil ha, uten dets innbyggere. For Israel er den eneste feilen med deres plan at innbyggerne fortsatt bor i sin landsby og at de holder fast på sitt land. Ved å bygge den folkerettstridige muren søker de nå å rette opp denne feilen, og oppnå sitt langsiktige mål: Å bli kvitt innbyggerne i Al-Nu’aman.
Lars Klottrup Berge – Ungdom for Fritt Palestina
Martin Holter – Fellesutvalget for Palestina
Al-Nu’aman, en liten palestinsk landsby beliggende innenfor grensene til det annekterte Øst-Jerusalem, er i ferd med å ødelegges for å gjøre plass til en ny israelsk bosetting kalt Har Homa B.
Buldozere har vært i arbeid sent og tidlig, og det synes nå klart at innbyggernes fordrivelse er nært forestående. De vil snart bli tvunget til å flytte fra sine forfedres land. Dette kunne vi beskue da vi den 16. september 2004 besøkte landsbyen.
Al-Nu’aman ligger innenfor Jerusalems bygrenser, i den sørlige enden, noen få hundre meter øst for en stor israelsk bosetterkoloni kalt Har Homa, bygget lenge etter at Osloavtalen ble undertegnet. Den lille palestinske landsbyen virker å være dømt til ødeleggelse, og i dens sted er planlagt en ny israelsk bosetting kalt Har Homa B, et massivt byggeprosjekt med over 5000 leiligheter.
Tiltakene som har vært satt i verk overfor landsbyens innbyggere kan nå synes å ha vært del av en illevarslende plan. Siden utbruddet av den andre intifadaen september 2000, har alle veier inn til landsbyen blitt sperret av, og folk har vært nektet adgang til landsbyen. Senere ble innbyggerne informert av den israelske hæren om at den mye omtalte muren (det såkalte ”sikkerhetsgjerdet”) ville bli bygget rundt byen på sørsiden, og således avskjære den fra Vestbredden og isolere den totalt.
Dette blir nå virkelighet. I løpet av høsten bygges muren ferdig. Landsbyens innbyggere er dermed forhindret fra å nå sine arbeidsplasser og sine skoler. I mai ødela buldozere hovedvannledninga inn til landsbyen, som nå må besørge forsyninga med en provisorisk vannslange. Lansbybeboernes grunnleggende infrastruktur og eksistensgrunnlag er ødelagt. Hvis ikke det skjer noe i positiv retning i nær framtid vil innbyggrene tvinges til å flytte ”frivillig”.
Som denne virkeligheten viser, er muren som Israel hevder å bygge av ”sikkerhetsgrunner”, et effektivt virkemiddel for fordrivelse. Palestinernes grunnleggende rettigheter til et levebrød, retten til fri ferdsel, til utdanning og helse, blir systematisk brutt. Ikke bare med maskingevær, tanks og kampfly, men med Caterpillar Buldozere og Fiat traktorer. Al-Nu’Aman synes å bli blant de landsbyer hvor innbyggerne rett og slett tvinges til å flytte. Det palestinske flyktningeproblemet gjenskapes i de okkuperte områdene, under dekke av ”Israels sikkerhet”.
Byråkratiske mekanismer for fordrivelse.
Etter krigen i 1967, som et klart brudd på internasjonal rett og uten det internasjonale samfunns anerkjennelse, annekterte Israel Øst-Jerusalem og innlemmet 70 kvadratkilometer bak Jerusalems nye bygrenser. Dette inkluderte ikke bare det Øst-Jerusalem som hadde vært under jordansk styre, men i tillegg 64 kvadratkilometer som hadde tilhørt 28 landsbyer på Vestbredden. Disse områdene ble nå lagt under israelsk lov.
Til forskjell fra de fleste innbyggerne i de annekterte landsbyene, som ble registrert av Israelske myndigheter som innbyggere av Jerusalem (men ikke som statsborgere i Israel), fikk innbyggerne i Al-Nu’aman identitetspapirer hvor de fikk status som innbyggere av det okkuperte Vestbredden. Dette skapte en juridisk situasjon som hentet ut av Kafka. Al- Nu’Amans innbyggere og deres eiendom hørte inn under ulike rettssystemer og administrasjoner. Husene og eiendommen under det annekterte Jerusalem, innbyggerne under militærstyret i de okkuperte områdene.
I 1992 kunne dermed dermed Israel klassifisere landsbyens område som ”grønt område”, områder som ikke kan utvikles og utbygges fordi det skal være et naturreservat. Slik kunne lokalbefolkningen kveles, ved å hindre dem fra å kunne bygge nye hus. Samtidig nektet myndighetene i Jerusalem å sørge for utbygging av basistjenester som vann og kloakk. Etter september 2000 har som nevnt alle veier mellom landsbyen og Jerusalem vært avstengt.
Det som kunne se ut som en juridisk merkverdighet har blitt brutal hverdag for landsbyens innbyggere. Selv om de bor på land annektert av Israel, hører de i praksis til Vestbredden for alle livets formål. Innbyggerne har vært henvist til Vestbredden for arbeid og skolegang.
Da vi besøkte de okkuperte palestinske områdene i september 2004 var det ikke mulig å besøke selve Al-Nu’Aman. Ingen veier leder lenger inn til byen, andre enn de anleggsveiene som brukes for å bygge muren samt en ny ”bypass road” eksklusivt for israelske bosettere, som til sammen vil skille Al-Nu’Aman fra Vestbredden. Blir en tatt i å kjøre på anleggsveiene venter fengsel og bilen blir konfiskert kunne vår guide fra Applied Research Institute – Jerusalem (ARIJ) fortelle oss. Vi stod på en høyde i nabolandsbyen og så over på Al-Nu’Aman. Skolebarna på vei hjem fra skolen måtte ta fatt på veien hjem over de raserte jordbruksområdene, hvor de snart vil bli møtt av både muren og en motorvei som vil skille hjem fra skole.
Det er landet Israel vil ha, uten dets innbyggere. For Israel er den eneste feilen med deres plan at innbyggerne fortsatt bor i sin landsby og at de holder fast på sitt land. Ved å bygge den folkerettstridige muren søker de nå å rette opp denne feilen, og oppnå sitt langsiktige mål: Å bli kvitt innbyggerne i Al-Nu’aman.
Lars Klottrup Berge – Ungdom for Fritt Palestina
Martin Holter – Fellesutvalget for Palestina
Brudd på internasjonal rett
Byggingen av muren på Vestbredden er et alvorlig brudd på menneskerettighetene og internasjonal lovgivning. Muren bygges som del av den ulovlige israelske okkupasjonen av Vestbredden og Gaza som siden 1967 har ført til en rekke brudd på internasjonal lov.
Israelske bosetninger dypt inne på Vestbredden, som i seg selv er ulovlige, kommer innenfor muren, noe som i realiteten gjør dem til deler av staten Israel. Ved å bygge muren viser Israel sin forakt for internasjonal rett.
Muren vil føre til en uavhengig israelsk fastsettelse av Vestbreddens grenser og en de facto annektering av okkuperte landområder. Andre brudd på internasjonal lovgivning som følge av muren innbefatter kollektiv avstraffelse av sivilbefolkning, konfiskering av privat eiendom gjort av en okkuperende makt, og ødeleggelse av hus og eiendom, i tillegg til brudd på så grunnleggende menneskerettigheter som retten til å arbeide og bevege seg fritt.
I dette dokumentet vil murens virkninger analyseres i forhold til internasjonal humanitærrett og menneskerettighetene, som gitt av Haag-reguleringene (1907), den fjerde Geneve-konvensjonen (GC IV, 1949), Verdenserklæringen om menneskerettighetene (UDHR, 1948), den internasjonale konvensjonen om sivile og politiske rettigheter (ICCPR, 1966), den internasjonale konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (ICESCR, 1966), FNs konvensjon om barnets rettigheter (CRC, 1989) og FNs konvensjon om avskaffelse av alle former for rasediskriminering (1966). De følgende avsnittene viser Israels manglende vilje til å ivareta sine forpliktelser overfor internasjonal lovgivning og gir eksempler på brudd på disse som følge av byggingen av muren.
Byggingen av muren er ulovlig ifølge internasjonal lov fordi den medfører en vedvarende forandring i okkupert landområde hvilket bryter med den okkuperende makts administrative forpliktelser. Men det er allikevel annektering av okkupert land som er den mest alvorlige effekten av muren, hvilket er forbudt i følge krigsloven. Et grunnleggende prinsipp i loven om krigsokkupasjon er at den lovlige retten til landet ikke fås gjennom militær okkupasjon. Israels ensidige avgjørelse om å bygge muren på det okkuperte landet representerer etableringen av ”fakta på bakken” skapt for å hindre realiseringen av det palestinske folkets rett til selvbestemmelse ved å oppsplitte et sammenhengende palestinsk landområde nødvendig for etableringen av en uavhengig palestinsk stat.
Statens forpliktelser ifølger internasjonal humanitær rett
”Privat eiendom kan ikke konfiskeres”.
Dette forbudet gjelder uten unntak, derunder sikkerhetsmessige grunner.
På noen steder bygges muren inntil 20 km innenfor Vestbredden og kutter inn 1/10 av Vestbreddens bredde hvilket fører til annekteringer av store landområder. I murens første fase har 121455 mål land - 2% av Vestbredden - blitt faktisk annektert.
Enhver ødeleggelse gjort av den okkuperende makten av felles eller personlig eiendom tilhørende individuelt eller kollektivt til private personer, staten, andre offentlige myndigheter eller sivile organisasjoner eller kooperativer er forbudt.
I murens første fase har omtrent 14680 mål langs muren blitt konfiskert eller ødelagt, mer enn 102.000 trær har blitt fjernet, flere titalls brønner, flere kilometer med vanningssystemer og over 200 butikker og hjem er blitt ødelagt.
Ingen beskyttet person kan straffes for handlinger han eller henne ikke selv har utført. Kollektiv straff, så vel som alle former for trusler og terrorisme er forbudt. Gjengjeldelser mot beskyttede personer og deres eiendom er forbudt.
Muren vil ramme i hvert fall 210.000 palestinere direkte, som bor i 67 landsbyer, tettsteder og byer. Palestinere mellom muren og den grønne linjen vil bli avskjært fra deres egne landområder og arbeidsplasser, skoler, helsestasjoner og andre sosiale tjenester.
Den okkuperende makten skal ikke deportere eller overflytte deler av dens egen sivile befolkning til landområdene den okkuperer.
Muren bryter inn over Vestbreddens grenser for å inkludere bosetningene som har fått murens trasé endret til å passe deres behov. Omtrent 98% av bosetterne vil være innenfor på den israelske siden av muren.
Israelske bosetninger dypt inne på Vestbredden, som i seg selv er ulovlige, kommer innenfor muren, noe som i realiteten gjør dem til deler av staten Israel. Ved å bygge muren viser Israel sin forakt for internasjonal rett.
Muren vil føre til en uavhengig israelsk fastsettelse av Vestbreddens grenser og en de facto annektering av okkuperte landområder. Andre brudd på internasjonal lovgivning som følge av muren innbefatter kollektiv avstraffelse av sivilbefolkning, konfiskering av privat eiendom gjort av en okkuperende makt, og ødeleggelse av hus og eiendom, i tillegg til brudd på så grunnleggende menneskerettigheter som retten til å arbeide og bevege seg fritt.
I dette dokumentet vil murens virkninger analyseres i forhold til internasjonal humanitærrett og menneskerettighetene, som gitt av Haag-reguleringene (1907), den fjerde Geneve-konvensjonen (GC IV, 1949), Verdenserklæringen om menneskerettighetene (UDHR, 1948), den internasjonale konvensjonen om sivile og politiske rettigheter (ICCPR, 1966), den internasjonale konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (ICESCR, 1966), FNs konvensjon om barnets rettigheter (CRC, 1989) og FNs konvensjon om avskaffelse av alle former for rasediskriminering (1966). De følgende avsnittene viser Israels manglende vilje til å ivareta sine forpliktelser overfor internasjonal lovgivning og gir eksempler på brudd på disse som følge av byggingen av muren.
Byggingen av muren er ulovlig ifølge internasjonal lov fordi den medfører en vedvarende forandring i okkupert landområde hvilket bryter med den okkuperende makts administrative forpliktelser. Men det er allikevel annektering av okkupert land som er den mest alvorlige effekten av muren, hvilket er forbudt i følge krigsloven. Et grunnleggende prinsipp i loven om krigsokkupasjon er at den lovlige retten til landet ikke fås gjennom militær okkupasjon. Israels ensidige avgjørelse om å bygge muren på det okkuperte landet representerer etableringen av ”fakta på bakken” skapt for å hindre realiseringen av det palestinske folkets rett til selvbestemmelse ved å oppsplitte et sammenhengende palestinsk landområde nødvendig for etableringen av en uavhengig palestinsk stat.
Statens forpliktelser ifølger internasjonal humanitær rett
”Privat eiendom kan ikke konfiskeres”.
Dette forbudet gjelder uten unntak, derunder sikkerhetsmessige grunner.
På noen steder bygges muren inntil 20 km innenfor Vestbredden og kutter inn 1/10 av Vestbreddens bredde hvilket fører til annekteringer av store landområder. I murens første fase har 121455 mål land - 2% av Vestbredden - blitt faktisk annektert.
Enhver ødeleggelse gjort av den okkuperende makten av felles eller personlig eiendom tilhørende individuelt eller kollektivt til private personer, staten, andre offentlige myndigheter eller sivile organisasjoner eller kooperativer er forbudt.
I murens første fase har omtrent 14680 mål langs muren blitt konfiskert eller ødelagt, mer enn 102.000 trær har blitt fjernet, flere titalls brønner, flere kilometer med vanningssystemer og over 200 butikker og hjem er blitt ødelagt.
Ingen beskyttet person kan straffes for handlinger han eller henne ikke selv har utført. Kollektiv straff, så vel som alle former for trusler og terrorisme er forbudt. Gjengjeldelser mot beskyttede personer og deres eiendom er forbudt.
Muren vil ramme i hvert fall 210.000 palestinere direkte, som bor i 67 landsbyer, tettsteder og byer. Palestinere mellom muren og den grønne linjen vil bli avskjært fra deres egne landområder og arbeidsplasser, skoler, helsestasjoner og andre sosiale tjenester.
Den okkuperende makten skal ikke deportere eller overflytte deler av dens egen sivile befolkning til landområdene den okkuperer.
Muren bryter inn over Vestbreddens grenser for å inkludere bosetningene som har fått murens trasé endret til å passe deres behov. Omtrent 98% av bosetterne vil være innenfor på den israelske siden av muren.
Internasjonal inngripen for å stoppe muren
Alle land som har underskrevet Genève-konvensjonen (1949), inkludert Israel, plikter å sikre overholdelsen av internasjonal humanitær lov i samsvar med Artikkel 1, som sier: "De som har underskrevet avtalen skal respektere og sikre respekten for den nåværende konvensjon under alle omstendigheter." Informasjonen og faktaene i dette dokumentet viser murens ulovlighet.
Av dette følger at alle land under Genève-konvensjonen har et ansvar for å gripe inn og kreve at bygningen av muren blir stoppet og reversert, som den eneste måten man kan gjøre slutt på de utallige brudd på internasjonal lov den har medført.
Av dette følger at alle land under Genève-konvensjonen har et ansvar for å gripe inn og kreve at bygningen av muren blir stoppet og reversert, som den eneste måten man kan gjøre slutt på de utallige brudd på internasjonal lov den har medført.
Abonner på:
Innlegg (Atom)